Fra en av mine kilder i Politiets sikkerhetstjeneste fikk jeg nylig overlevert et opptak av en samtale som har funnet sted før sommerferien, på kjøkkenet i statsministerboligen i Parkveien. Jeg forstår at samtalen inneholder så mye sprengstoff at den kan avgjøre hvem som vinner valget. Etter en grundig overveielse har jeg likevel kommet til at det er min demokratiske plikt å offentliggjøre en utskrift av samtalen:

- Thorvald, jeg har en kjempeidé!
- Hva er det du vil prøve på nå da, Jens? Smøre appelsinmarmelade oppå geitosten? Spise brødskiva med smøret ned? Helle det bløtkokte egget på duken og slurpe det i deg?
- Vi skal lage bok om det vi gjør nå!
- En bok om å spise frokost? Er det ikke bedre at du forbereder deg til valgkampen?
- Boken skal være en viktig del av valgkampen!
- En bok om valgkampfrokoster, altså. Vil du ha et godt råd, Jens?
- Ja, takk!
- Smak på denne leverposteien!
- Dette skal være en helt spesiell bok. En samtalebok!
- Jeg syns du skal overlate disse samtalegreiene til Jonas! Sats heller på Facebook, Twitter og YouTube. Politiske bøker er bare så 2005. Mer kaffe?
- Det skal være en bok om frokostsamtalene våre. Om det vi sier til hverandre!
- Er du ikke riktig klok, gutt! Har du tenkt å tape valget! Gi meg makrellboksen!
- Men det vil styrke imaget mitt! Jeg vil at folk skal få vite at jeg kan snakke om vanlige ting på en varm, nær, sympatisk og folkelig måte.
- Det blir en katastrofe hvis folk får vite hva vi snakker om mens vi spiser frokost. Vil du ha et knekkebrød til?
- Poenget er at vi skal gi ut noen samtaler der vi later som om vi snakker om vanlige ting på en folkelig måte.
- Jeg har advart deg mot å prøve å være folkelig, Jens! Du husker hvordan det gikk under frokosttalen din 1. mai i fjor? Du snøvlet og gestikulerte og fektet med armene i et kjør og pekte på folk i salen og vitset og lo så mye at folk trodde du var full. Agurk?
- Det blir noe helt annet når jeg er folkelig sammen med deg!
- Du kan ikke fortsette med å bruke meg hver gang du skal fremstå som folkelig, Jens! Nå må du snart klare å stå på egne ben! Du søler melk! Se her! Bruk denne servietten!
- Kom igjen, da, Thorvald! Vær litt grei! Bare denne ene gangen! Er du klar over hvor jevnt dette valget blir, eller?
- Ja vel da. Men på en betingelse.
- At du får lov til å fortelle om den gangen da dere spiste kålrabibiff under krigen?
- Nei!
- At jeg slutter å kalle deg Thorvald?
- Nei, at du smaker på denne hjemmelagde rekesalaten.
- Jeg tenkte vi kunne ha med noen til å styre samtalene våre og notere.
- Notere hva vi spiser?
- Nei, hva vi sier. Sånn at vi ikke blir sittende og mimre om den gangen vi var på tyttebærtur.
- Hvem vil du ha med, Jens?
- På tyttebærtur?
- Nei, som ordstyrer.
- Anne Grosvold!
- Er ikke hun ekstremt opptatt av folks privatliv? Og henger seg altfor mye opp i uvesentlige detaljer? Og er hun ikke også svært omtrentlig? Hun ga jo ut en bok om norske dronninger for noen år siden som var så full av feil at den ble inndratt!
- Vår bok skal være omtrentlig om uvesentlige detaljer fra privatlivet. Den skal jo gis ut like før valget.
- Du har selvsagt rett, Jens! Jammen har du lært mye av meg likevel under disse frokostsamtalene våre. La oss avslutte frokosten som vanlig med å se hvem av oss som kan spise flest fløtekarameller!

På resten av lydbåndopptaket er det umulig å forstå hva de to samtalepartnerne sier. Men la for all del ikke det påvirke hvem du skal stemme på.

Forrige mandag startet valgkampen for fullt med partilederdebatter i både TV2 og NRK. Jeg har analysert partiledernes innsats der.  

Jens hadde frisket opp brunfargen og veide et par kilo mindre enn under forrige valgkamp. I begge debattene stilte han i mørkegrå jakke, hvit skjorte og rødt slips med små hvite firkanter. At han ikke skiftet antrekk mellom debattene understreket at han ikke lar seg styre til å endre stil avhengig av i hvilken kanal debatten holdes.

Lars hadde også samme antrekk i begge debatter, men jakken var lysere og den hvite skjorten var åpen i halsen. Dette signaliserte en uformell stil. Ungdommeligheten ble ytterligere forsterket av at Lars har latt skjegget gro igjen. Han bør nok likevel bruke slips en gang imellom for å understreke den borgerlige tilhørigheten. Sammenlignet med da Dagbladet tok bilde av ham i bar overkropp i sommer, har han gått opp noen kilo og begynner å nærme seg matchvekten fra forrige valgkamp. 

Erna virket friskere og slankere og mer opplagt enn på lenge. Det er tydelig at joggeturene hennes som VG avslørte i sommer har gjort henne godt. I TV 2 stilte hun i en blå – og hvit – mønstret kjole og en mørkeblå jakke. Kanskje overdrev hun bruken av blått en smule. Det er ikke nødvendig å fremstå demonstrativt. Kanskje var det i erkjennelsen av dette at hun i NRK senere på kvelden hadde beholdt den blå jakken, men skiftet ut kjolen med helhvit bluse og skjørt. Erna hadde konsekvent valgt bort et eventuelt halssmykke. I begge kanaler.

Siv derimot hadde ikke halssmykke i TV2, men brukte et tungt mørkt kjede hos NRK. Siv var også den eneste av partilederne som foretok fullt klesskift mellom de to debattene. I TV2 hadde hun en ungdommelig blågrå, langermet kraftig skjortebluse, mens hun hos NRK stilte opp i en grå silkejakke med en enkel hvit bluse under. Vekten hennes var den samme som under kommunevalgkampen i 2007.

Kristin hadde en luftigere frisyre enn Siv, og hadde lagt seg ut litt siden forrige valgkamp. SV-lederen brukte sin velkjente røde jakke i begge kanaler og må, som Erna, vurdere om fargevalget ikke blir for tydelig. I TV2 var Kristins jakke altfor tilkneppet, i motsetning til hos NRK, der den var åpnet litt i halsen, slik at det var mulig å se at hun hadde en hvit T-skjorte under. Kristin bar ingen halssmykker, naturligvis, men hun hadde brillene sine liggende foran seg på bordet under begge debattene.   

Liv Signe og Dagfinn deltok bare hos NRK og unndrar seg derfor en totalvurdering. Det må likevel nevnes at Dagfinn hadde en blå og hvitstripete skjorte uten slips og en grå blazer. Han hadde klippet seg litt for kort på håret, og bør vurdere å anlegge en liten Clark Gable – bart for å unngå at Lars får all oppmerksomheten på borgerlig side. Liv Signe hadde mørk jakke og briller med brun innfatning. Hun må vurdere å ikke kjøpe nye briller for hver debatt, for å unngå å bli sammenlignet med Elton John. Både Dagfinn og Liv Signe var akkurat passe tunge i forhold til sin egen høyde.

Selv om partilederne bevisst legger seg på forkjellige linjer i spørsmålet om utseende og påkledning i valgdebattene, er det for tidlig å si hvor mye deres valg vil ha å si for valgresultatet. Det avgjørende blir hvordan de ser ut og hva de har på seg når de deltar i den avsluttende partilederdebatten fredag før selve valgdagen. 

Nå må Kongen, presidenten eller lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité reagere. Politikere som ikke kan oppføre seg, må på en eller annen måte straffes. Dette blir bare verre og verre.

Det går nesten ikke en dag, uten at en ledende politiker skjeller ut en annen. Hvis det ikke snart settes en stopper for dette, vil forholdene bli uutholdelige under valgkampen.

I forrige uke var det Siv Jensen som stjal overskrifter på grunn av upassende oppførsel. Under Fremskrittspartiets valgcamping lot hun sinnet sitt gå ut over statsråd Trond Giske. Fresende og hoderystende spydde hun ut edder og galle mot landets kulturminister. Med knyttet neve banket hun skjellsordene fast og avsluttet med å gi Trond Giske en truende pekefinger. Jensen antydet at Trond Giske er både sleip og lur, og anklaget ham for kameraderi i forbindelse med utnevnelsen av nye medlemmer til Kulturrådet. Hun ristet og skalv av sinne da hun til slutt gikk så langt som å si at Trond Giske styrer kulturpolitikken på en gal måte, før hun kalte nyutnevnelsene «den derre tullegreia med Kulturrådet.»

Når man velger å skjelle ut en annen politiker på denne måten, er man et veldig dårlig forbilde for yngre politikere som vil opp og fram og leter etter et trygt ståsted og en positiv image. Blant dem som lyttet til Siv Jensens utskjelling var det også mindreårige politikerbarn. Har Siv Jensen glemt hvor viktig det er med gode politiske rollemodeller for å rekruttere nye politikere?

Det er et paradoks at en partileder dummer seg ut på denne måten, særlig på en campingplass der formålet faktisk er å gi opplæring i å være politiker, og der det ifølge programmet skulle settes fokus på å lære deltakerne god oppførsel. Ingen skal være i tvil om at topp-politikere har svært utfordrende lederjobber. Partiene har på mange måter forpliktet seg til at partilederne skal være tilgjengelige hele døgnet.

Det er ikke vanskelig å forstå at det kan komme uttalelser som ikke er spesielt gjennomtenkte når man må stå på en glovarm scene på en campingplass i Bø i Telemark og rope høyt til folk flest i plaststoler, når man aller helst skulle ønsket at man lå og vaket i vannet utenfor Nice på den franske rivieraen. Den dårlige oppførselen kan likevel uansett ikke aksepteres.

En anonym Frp-sponsor uttalte etter Siv Jensens raseriutbrudd at «for politikkens image er dette en katastrofe.»
Kanskje går det an å håpe at sponsorer og investorer setter krav om at partiledere og kommende stortingsrepresentanter opptrer i henhold til god oppførsel? Hva bør så straffen være når en ledende politiker bryter med all anstendighet i omtalen av en politisk motstander? Bør de tvinges til å gå på kurs hos ledere som vet hvor viktig det er å unngå å fremstå usympatisk og ufordragelig? Kanskje hos fotballtrenere i eliteserien som vet at de er forbilder og klubbens ansikt utad. Kjetil Rekdal, for eksempel?

Jeg har undervurdert Bjarne Håkon Hanssen.

I min bok Klassekamerater skriver jeg om at helseministeren legger fram regjeringens nye helseplan. Jeg spår at Helse-Hanssen kaller planen Helseløftet, og at han lover å bygge luksus-spa i alle landets kommuner under mottoet Alle skal SPA. Jeg påstår at han vil kalle spadelen av Helseløftet for SPAtaket, og at han vil si at nå skal Helse-Norge SPA-vendes, før han oppfordrer folk til å kalle ham SPA-Hanssen.

Mine fabuleringer var helt uten rot i virkeligheten. Helseplanens navn ble ingen blass etterligning av Kunnskapsløftet. Planen fikk det feiende flotte navnet Samhandlingsreformen, et navn som klart og tydelig signaliserer at her skal det handles, og de som skal handle skal handle sammen i et kollektivt fellesskap. Ingen skal være i tvil om at dette er starten på en nasjonalsolidarisk helsedugnad. 

Dugnad-Hanssen nøyer seg ikke med å gi gratis spa til alle.  

? Folk skal få mer, bedre og raskere helsetjenester nærere hjem og pårørende, lover han. Løfte-Hanssen vil oppnå dette ved å legge forholdene til rette for bedre samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Kommunene skal få overført penger fra staten for så å bruke pengene på å kjøpe helsetjenester fra de statlige helseforetakene.

Heldigvis garanterer Reform-Hanssen at reformen vil bli en suksess og utelukker at noe kan gå galt.  

I forbindelse med lanseringen demonstrerte Samhandlings-Hanssen også hva hver og en av oss kan foreta oss hvis denne reformen av en eller annen syk grunn ikke skulle virke. Slik gjør du: 

Hvis en av dine nære venner er innlagt på sykehus, og du er usikker på om vedkommende får den behandlingen som loves i Samhandlingsreformen, så tar du bare en telefon til sykehusdirektøren på sykehuset for å forsikre deg om at behandlingen er god nok. Hvis du ikke får forsikringer om at din innlagte venn får en god nok behandling, kan det være forsøket verdt å si at du kjenner noen som kjenner noen som har snakket med helseminister Bjarne Håkon Hanssen.

Telefon-Hanssen selv ringer vanligvis aldri til sykehusdirektører når han vil vite om vennene hans får god nok behandling. Hvis Healer-Hanssen selv vil vite hva som skjer med sine venner når de er på sykehus, så ringer han bare Snåsamannen.

Nå som Rydde-Hanssen er ferdig med Samhandlingsreformen, har han gjort jobben i Helsedepartementet. Han tok jo over der etter Sylvia Brustad. Jeg foreslår derfor at han nå kan ta over Næringsdepartementet etter henne. 

Som Nærings-Hanssen kan han først ringe Kjell Inge Røkke for å forsikre seg om at statens representanter i Røkkes selskaper får god behandling. Etterpå kan han ringe Vladimir Putin for å forsikre seg om at Telenor får god behandling i Russland. 

Hvis noen i etterkant kritiserer ham for dette, kan han bare si at han pleier å ta kontrolltelefoner for å forsikre seg om at forskjellige systemer fungerer som de skal. Hvis kritikerne ikke gir seg, kan han si at han har innsett at det kan skape misforståelser at han tar slike telefoner og at han har forstått at det var uklokt av ham. Om nødvendig kan Kontroll-Hanssen forsikre at han aldri skal gjøre det mer.

For å være helt sikker på å unngå å bli Mistillit-Hanssen.
  

Nå er jeg lei av alle amatørene som skryter på seg at de har overvåket Jens Stoltenberg. Er det noen som virkelig vet hvordan man skal overvåke landets statsminister, så er det meg. I forarbeidet til Klassekamerater, brukte jeg alle midler for å tilegne meg kunnskap om statsministeren. Når jeg skulle skrive en troverdig roman om at han forsvant, måtte jeg naturligvis vite alt om ham. Noe annet ville ha vært useriøst. Men helkontinuerlig overvåkning tar tid. Jeg tror ikke folk flest er klar over hvor mye tid det tar å overvåke Jens Stoltenberg døgnet rundt.    

Statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet påstår at det er umulig å overvåke statsministerens kontor. Det er ikke sant. Hvis du vil ha full oversikt, så er statsministerens kontor et utmerket sted å begynne. Slik gjør du:   

Først går du inn på Google. Der søker du på regjeringen.no, går til departementene og klikker deg inn på Statsministerens kontor. Der kan du følge med på alle planene statsministeren har og se og høre talene hans og lese artiklene hans så mange ganger du vil. Der kan du også se mange bilder av Jens.  Så går du inn på hjemmesidene til Arbeiderpartiet, der det også er taler og artikler og bilder. Husk å melde deg på mailinglista, sånn at du får beskjed når det er lagt ut nye taler og bilder av Jens der. For å ikke gå glipp av noe, må du også gå inn på regjeringens hjemmeside fellesskap.org, der du kan lese hva Jens har gjort og har planer om å gjøre sammen med Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete. På denne siden er det taler og artikler og bilder av både Jens og de to andre partilederne. For sikkerhets skyld bør du også gå inn på YouTube, der det er mange interessante opptak med levende bilder av Jens på talerstolen. Du må naturligvis også følge med Jens på Facebook, aller helst bli venn med ham, sånn at du kan følge ekstra godt med på alle planene han forteller om der og spørre ham om han har andre planer og se bilder av ham mens han besøker folk forskjellige steder. På Facebook ligger også linker til andre taler han har holdt. For å bli raskt oppdatert er det også nødvendig å følge ham på Twitter. Der forteller han hva han skal gjøre og legger ut bilder av seg selv når han har gjort det. 

Jeg må likevel komme med en advarsel mot å stole for mye på det man finner ut om Jens på alle disse nettsidene. I det siste har jeg stilt meg selv spørsmålet: Er det virkelig Jens Stoltenberg som skriver? Eller er det noen andre som legger ut ting, kanskje uten at Jens selv vet det? Er det noen der ute som faktisk gir seg ut for å være Jens?

Min mistanke ble vakt på grunn av følgende observasjon:
Den 29.mai, klokka 15.17 skrev Jens på Twitter:
Er i en barnehage på Kringsjå og legger fram regjeringens satsing på kvalitet i barnehagen.
Faktum er at jeg som vanlig fulgte etter Jens hele dagen, og da han var i  barnehagen på Kringsjå, gikk jeg rett bak ham under hele besøket. Jeg er helt sikker på at han ikke brukte mobilen sin klokka 15.17! Han brukte faktisk ikke mobilen sin i det hele tatt under hele besøket i denne barnehagen. Og da han satte seg inn i bilen, var klokka 15.46. Altså må det være noen andre som har skrevet meldingen på Twitter! 

Dette beviser at regelverket ikke fungerer godt nok. Her er det faktisk skjellig grunn til mistanke om lovbrudd. Det er meget alvorlig hvis noen har kommet seg inn på Twittersiden til statsministeren og har manipulert datatrafikken hans. Selv om det bare er noen fra Forsvarets sikkerhetstjeneste som har snoket på twittermeldingene hans, må dette granskes. Kripos må gå til aksjon mot Statsministerens kontor med sine taktiske etterforskere og eksperter på datakriminalitet, og Jens Stoltenberg må redegjøre for saken i Stortinget. Befolkningen har et demokratisk krav på å få vite hva som har foregått. 

Vi andre må bli mer skeptiske og ikke tro blindt på den informasjonen vi får tilgang til når vi seriøst overvåker landets statsminister.

I år skal politikerne drive valgkamp på nettet.

De skal teppebombe oss med meldinger på YouTube, Facebook og Twitter.

Arbeiderpartiets kandidat Hadia Tajik har holdt på lenge og begynner å få tak på det. 1. juni skrev hun: «Omg, omg, omg, jeg har bare vært lat i helga… ja, ja, lite å gjøre med det nå. Går og spiser is.» (Omg er for øvrig det samme som Oh My God).

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er også godt i gang. Han twitret følgende 30. mai: «Nøgd m meg sjøl, grilla eit lammelår perfekt saftig og rosa. Hamburger og pølser mest pop hos ungane.» Over hele landet forbereder politikerne seg nå på å sende ut lignende personlige og kanskje enda mer intime budskap.

Betyr dette at vi får en valgkamp uten politikk? Ikke nødvendigvis. En mulighet er å la de politiske kommentatorene ta seg av politikken. De behøver ikke lenger bare mene noe om hva politikerne mener. De kan selv delta i alle politiske debatter, inkludert partilederdebattene. Det vil også være en fordel at de politiske debattene da kan bli kortere, fordi vi slipper de politiske kommentarenes kommentarer før, under og etter debattene.

Det eneste problemet er hvem som skal representere de forskjellige partiene. Som professor Frank Aarebrot forteller oss et par ganger i året, så skjuler journalister sine politiske meninger godt. Det burde likevel være mulig å finne gode kandidater i et overbefolket kommentatorkorps.

Politisk redaktør i Dagsavisen, Arne Strand, må selvsagt ta seg av Arbeiderpartiet. Han vet nesten mer om Arbeiderpartiet enn sin gode venn Martin Kolberg, og har gått en hard skole som statssekretær for Gro. Hvis Strand trenger en pause, kan sikkert VGs nye debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen, med sin AUF-bakgrunn, steppe inn.

Den eneste politiske journalisten som stemmer Kristelig Folkeparti er Geir Helljesen, men han vil nok uansett nekte å sitte stille og debattere. Den eneste mulige kandidat ellers er TV2s kommentator Stein Kåre Kristiansen. Som sønn av en tidligere partiformann kjenner han KrF ut og inn.

Familiebakgrunn kan også bli utslagsgivende for hvem som skal være Høyres kommentator. Her stiller NRKs Kyrre Nakkim sterkt som sønn av tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Kjellaug Nakkim. Politisk redaktør i Bergens Tidende, Trine Eilertsen, er siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og ville derfor vært en utmerket representant for Høyre.

Hun er nok likevel hakket for liberal. og vil gjøre større nytte for seg som talsperson for Venstre.

Senterpartiets representant må bli Nationens tidligere politiske redaktør, Erling Kjekstad. Han stiller alltid opp i TV-debatter når det er et eller annet spennende som har skjedd i Sp. Svært sjelden, altså. Han er likevel uten tvil rette mann for bøndenes parti.

SVs sak må Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen tale. Hun er riktignok datter av Høyrepolitikeren Gustav Heiberg Simonsen, men fremstår likevel i ord og gjerning som den perfekte talskvinnen for SV.

Fremskrittspartiet ville vært best tjent med å bli representert av Tor Mikkel Wara, men han har en lei tendens til å blande kommentatorrollen med rådgiverrollen og politikerrollen. Han har vel heller ikke så god tid når han skal skrive valgbloggen til Siv Jensen. Da er det bedre med Jan Erik Fåne. Han har en lang karriere i Frp bak seg og mener mye om mer og mer over alt.

Siden politikerne i år heller ikke vil ha tid til å stå i sine tradisjonelle valgboder på Karl Johan, så kan de politiske kommentatorene som ikke er opptatt i debatter få hver sin bod. Der kan folk komme bort og spørre for eksempel Magnus Takvam hva partiene ville ha ment hvis de hadde hatt tid til å være der for å snakke med folk om politikk.

Istedenfor å bruke all sin tid på å sende ut meldinger for å fortelle når de griller lammelår eller spiser is. Eller eventuelt om de foretrekker at enden på toalettpapiret henger over eller under rullen. OMG!!!

Under åpningen av Fremskrittspartiets landsmøte ble partiets politiske helter presentert. I filmkutt på storskjermen avleverte de sine mest kjente sitater. Der var Winston Churchill med det om å kjempe på strendene og aldri gi opp. Der var Martin Luther King med den store drømmen sin, og det var Barack Obama med det om at han vil ha forandring. Også var det Ronald Reagan og Margaret Thatcher med et eller annet de har sagt en eller annen gang.

Det er vel og bra og å minnes store politiske helter, men det er viktig å ikke glemme de virkelige politiske heltene. Politikk handler om store politikere, men mest om politikere flest. Politikere som hver dag gjør en forskjell. Som hver dag gjør en uttrettelig innsats for å forandre sin egen og andres hverdag.

En av disse hverdagspolitikerne er Siv Jensen. Hun er en av disse vanlige politikerne som kjemper for saker de tror på og aldri gir seg. Og Siv Jensen har virkelig kjempet. I årevis har hun kjempet for sin rett.  

Da hun startet kampen, var det ingen som trodde hun skulle vinne fram. Hun utfordret de etablerte, og ble motarbeidet av mektige krefter. Men hun ga seg ikke. Hun godtok aldri at ting er som de er fordi det alltid har vært sånn.

Siv Jensen klarte det. Hun seiret. Nå har hun fått viljen sin. På Fremskrittspartiets landsmøte fikk hun full oppslutning, også fra dem som tidligere har kjempet imot henne.

Da det kom til den avgjørende avstemningen, ble det klart for alle. Seieren var overveldende. Mot bare to stemmer aksepterte landsmøtedelegatene hennes soleklare rett. Alle de tilstedeværende forsto at en ny tid var kommet. Fremskrittspartiet hadde vedtatt at Siv Jensen som partiets øverste tillitsvalgte ikke lenger skulle ha tittelen partiformann. Fra nå av skulle hun kalles partileder.

Da resultatet ble klart, var det en jublende Siv Jensen som tok imot sin nye tittel. Og hun var snar med å understreke at utskiftingen av formannstittelen ikke bare skulle gjelde partiets øverste verv. Hun etterlot ingen tvil da hun sa: “Forslaget må forstås dit hen at alle steder der formannstittelen blir benyttet, endres dette til leder, slik at titlene blir partileder, fylkesleder, utvalgsleder og komitéleder.” Seieren var total.

Etter Siv Jensens triumf over de reaksjonære kreftene i Fremskrittspartiet, er det ingen vei tilbake. Aldri mer vil Fremskrittspartiets kvinner bli ydmyket av at noen kaller dem formann.

Siv Jensens kamp var ikke bare en kamp for hennes egen rett til å bli kalt partileder. Hennes kamp var en kamp for alle Fremskrittspartikvinners rett til å bli kalt leder og ikke formann.

Siv Jensens kvinnepolitiske hjertesak var at kvinner og menn i Fremskrittspartiet skulle ha lik tittel i lik stilling. For Fremskrittspartiets kvinner var formannstittelen det fremste symbolet på kvinneundertrykking i Fremskrittspartiet. Takket være hverdagspolitikerhelten Siv Jensen er formannstittelen nå historie. Kampen for likestilling i Fremskrittspartiet er kronet med seier.

Forberedelsene til valgkampen er i full gang. De politiske partiene har nå blitt enige om felles kriterier for omtale av politiske saker og politiske motstandere. I år skal ord og uttrykk som kan assosieres til kropp og kjønnsorganer prioriteres. Ved omtale av personer skal det legges vekt på å si noe morsomt om utseende, fortrinnsvis på en nedlatende måte. Det anbefales å variere mellom vekt, høyde, frisyre, hodeform og ganglag. Omtale av kjønnsorganer skal prioriteres. Innenfor alle politiske temaer skal det i størst mulig grad brukes ordspill som antyder noe med kropp, kjønnsorganer og kjønnsliv. Saklig argumentasjon med utgangspunkt i politisk uenighet skal unngås.

Opplegget ble prøvd ut i forrige uke av en representant for opposisjonen (Lars Sponheim) og en representant for regjeringen (Kristin Halvorsen). Sponheim  antydet at Sylvia Brustad, etter hans mening, ikke er en åpenbaring bak et fikenblad. Kristin Halvorsen viste med fingrene hvor stor hun tror penisen til Lars Sponheim er.

Partiene ble enige om at prøveprosjektet var meget vellykket. Det viktigste var at tabloidene fulgte opp med store titler. VG fikk gleden av å skrive både Penis-pek og Penis-krig, og Dagbladet fikk endelig brukt ordspillet Spissformulering. Det ble også gitt muligheter for andre politikere til å bruke ordspill og antydninger om kjønn og kjønnsorganer som de ellers ikke ville ha turt.

Som for eksempel “Dette er ingen stor sak, bokstavelig talt, hø, hø” (SP-nestleder Trygve Slagsvold Vedum) og “Jeg vil ikke kommentere dette, det står fint for seg selv, hø, hø” (Venstre-nestleder Trine Skei Grande). Fremskrittpartiets Ulf Erik Knudsen prøvde å holde seg til saken (hø, hø) og antydet hvor mange centimeter han tror Kristin Halvorsen antydet at Lars Sponheims penis er.

Prøveprosjektet førte også til TV-debatter, kommentarer fra retorikere, kjønnsforskere og LO-ledere, og ble avsluttet med en frisk oppsummering på fredagskvelden hos Anne Grosvold, med både Sponheim og Halvorsen som hovedgjester. Det viktigste suksesskriteriet var likevel at den politiske saken som lå til grunn for Sponheims første uttalelse, nemlig Akersaken, forsvant fra mediene.   

På bakgrunn av denne suksessen har partienes valgkampgeneraler sendt ut en liste med råd om hvordan politikerne skal uttale seg innenfor alle sentrale tema som forventes omtalt under valgkampen.

I diskusjoner om oljepolitikk foreslås uttrykk som “pumpe opp”, “pumpe inn”, “prøvebore”, “legge i rør” og “lande med helikopter midt på oljeplattformen.”

I forsvarspolitiske diskusjoner kan brukes “legge ned”, “oppstilling” “bombekaster”, “lade kanonen”, “vådeskudd”, “prøveskyte” og “sitte fast i kakebua”. Det er også laget en liste med fire hundre mulige kombinasjoner innenfor landbrukspolitikken.

Det understrekes at bruken av ord og uttrykk aldri må være direkte, men alltid antydende, hentydende og på kanten. Det må unngås at politikerne oppfattes som vulgære og barnslige. Det skal være opp til velgerne å se det eventuelt vulgære i det politikerne sier. For sikkerhets skyld anbefales aktiv bruk av hø, hø eller he, he etter uttalelsen, eventuelt samtidig med et ironisk flir, et tydelig blunking med et øye eller markering av anførselstegn med fingrene.

Det advares mot å gjøre hentydningene for avanserte. Hvis en politiker for eksempel sier at han/hun er for et ekspensivt budsjett, kan det bli nødvendig å presisere at budsjettet vokser, blir større, øker i omfang, eser ut eller lignende. Gjerne med et ekstra kraftig hø, hø til slutt.

Valgkampgeneralene antyder at det også kan være lurt å fortsette kjønnsorganfikseringen etter valget, for eksempel under partilederdebatten der resultatet oppsummeres. Det presiseres likevel at bruken av den største (hø, hø) klisjéen av alle klisjéer i denne sammenhengen skal være forbeholdt Lars Sponheim. Det er bare han som etter å ha fått 4,2 prosent av stemmene kan si med troverdighet “Det er ikke størrelsen det kommer an på.”

12.mai.2009

Til stormende jubel smalt champagnekorkene i Næringsdepartementet på mandag. Etter seks uker strid om aksjekjøpet til Aker Solutions var Kjell Inge Røkke og næringsminister Sylvia Brustad blitt enige. Brustad var strålende fornøyd og karakteriserte avtalen om transaksjonene som en stor seier for regjeringen.

- Hvis jeg har rett, og jeg vet jeg har rett, da gir jeg meg aldri, sa Brustad. Hun var kjempeglad for at det nå var ugjenkallelig bevist at Røkke ikke hadde tatt seg for godt betalt.

 - Røkke har gitt etter på alle punkter, sa hun mens hun viftet med et utkast til ny revidert aksjonæravtale. Den karakteriserte hun som historisk, og kunne triumferende fortelle at Røkke hadde skrevet under på at han i fremtiden skal vurdere å følge alle bestemmelser i aksjonæravtalen.

- Jeg vil gå så langt som å si at dette dokumentet betyr næringspolitisk fred i vår tid, slo Brustad fast. Hun benyttet også anledningen til å takke tidligere næringsminister Dag Terje Andersen, som ifølge henne skulle ha æren for at staten kom inn på eiersiden i Aker Solutions.

- Vi er veldig glade for at vi får være med på ting i næringslivet, og det er tross alt ikke alle som er så heldige at de får lov til å ha forretningsforbindelser med Røkke, understreket hun.

Sylvia Brustad kunne også avsløre at staten nå i tillegg har gått inn på enda et område i Akerkonsernet.

- Vi har gått inn med en milliard i Røkkes rekeproduksjon, mot at staten får lov til å selge de rekene som Røkke selv ikke får solgt. En klar betingelse fra statens side er at rekene skal selges i Norge, og aller helst fra rådhuskaia i Oslo. Da hun fikk spørsmål fra pressen om hvorfor staten satser på Røkkereker når det nettopp er konstatert at Røkkes reketråler “Trygg” selger de aller dyreste rekene på rådhuskaia, svarte hun:

- Vi har naturligvis undersøkt rekene nøye før vi har gått inn i dette. Staten har engasjert representanter fra den sveitsiske storbanken UBS, som har prøvesmakt rekene og gitt oss en rapport der de forsikrer oss om at Røkkes reker er de beste de noen gang har smakt, og at prisen er “fair”.

Nå gleder Sylvia Brustad seg til generalforsamlingen i Aker Solutions. Der håper hun å få danse flat tango med Akers konsernsjef Øyvind Eriksen.

- Bortsett fra Kjell Inge er Øyvind den mest sjarmerende og karismatiske Akerdirektøren jeg har møtt, og hvis ikke i får den første dansen med han, blir i irritert og forbannet, sa hun.

De siste dagene har Høyre fått stor mediedekning. På torsdag var Erna Solberg  gjest i både Dagsrevyen, Kveldsnytt og Redaksjon En, der partiets problemer ble debattert og kommentert. Interessen fra media skyldes likevel ikke at partiet starter sitt landsmøte i dag. Årsaken er en helt annen. 

Høyres mediesuksess de siste dagene er resultatet av en nøye planlagt strategi, utarbeidet av partiets ledelse og deres medierådgivere. Et dokument som avslører planen ble sendt til et fåtall betrodde Høyremedlemmer for åtte uker siden. Takket være en av mine anonyme kilder i Høyre, har jeg fått tilgang til dokumentet og kan avsløre innholdet.

Planen starter med å redegjøre overraskende åpent for det som blir kalt Høyres medieproblem.

“Nesten alle debatter handler om hva de andre partiene mener. Siv og Jens er med i nesten alle debatter. De politiske kommentatorene påstår at politikken vår er uklar og at vi ikke har egne saker. Dette er feil. Problemet er at vi ikke klarer å formidle hva vi mener fordi vi ikke slipper til.”

Strategidokumentet slår fast at Høyre må gjøre det partiet alltid har fått stor mediedekning på å gjøre tidligere. Særlig når det er kort tid til et viktig valg. Det slås derfor kategorisk fast:

“For å unngå å havne i skyggenes dal igjen, må det skapes så mye støy som mulig rundt Høyre. Det oppnås best ved å skape strid rundt Høyres politikk og partiets leder.”

Dokumentet lister opp en rekke konkrete tiltak.

“I første omgang skal enkelte av våre kommune- og fylkespolitikere gi uttrykk for skepsis til Erna. Det er viktig at ikke alle våre lokale politikere gjør det. Vi kan ikke ta sjansen på at inntrykket av mistillit blir for massivt. Når det gjelder krav om å fjerne Erna, er det bare ordføreren i Sandefjord som skal stå fram med et slikt krav. Til sammen håper vi dette skal gjøre media interessert i å snakke med Erna. Hun skal da besvare alle spørsmål ved å ramse opp våre politiske saker.”

Partistrategene har også forberedt hvem som skal opponere mot viktige poster i programmet.

“Vi har fått Herman Friele til å relansere sitt forslag om at Høyre og Arbeiderpartiet bør samarbeide. Alle vet at dette er dødfødt, men dette vil også kunne gi Erna muligheter til å fortelle media hva vi egentlig mener.”

Dokumentet har også et eget kapittel om forholdet til næringslivet.

“Vi har bedt Stein Erik Hagen komme med unyansert kritikk av partiet, og partiledelsen. Alle vet at kritikk fra Hagen alltid slår heldig ut for oss, og vi vet fra før at han alltid gir oss penger uansett. Vi har også et håp om at han som et ledd i planen, vil gå med på å offentlig true med å melde seg ut av partiet.”

I dokumentet tas det også forbehold om at hvis mediestrategien fører til at mange flere Høyrefolk enn planlagt kommer med kritikk av politikken og partiledelsen, skal nestleder Erling Lae, få dager før landsmøtet, komme ut med en støtteerklæring til Erna som Høyres leder.

Erling Lae skal da, i følge strategidokumentet si: “I Høyre er det ingen spenninger, ingen fraksjoner og ingen politikere som samles med jevne mellomrom hos Kristin Clemet og Michael Tetzschner for å diskutere hvem som skal bli leder etter Erna Solberg.”

Laes uttalelse kom etter planen, tirsdag, mens Oslo-ordføreren sto utenfor Operaen i en helt annen anledning. Uttalelsen hans var signalet til partimedlemmene om at det skulle være ro fram til landsmøtet.

Mange vil kanskje si at det var en fare for at denne mediestrategien kunne gi negative utslag for Høyre på meningsmålingene før landsmøtet. Dette har partiledelsen selvsagt vurdert. Konklusjonen ble at det overordnede målet må være å bli synlig i media. Strategene trøster seg med at “det er uansett alltid tradisjon for at Høyre får elendige meningsmålinger fra mai til september i valgårene.”

Mediestrategien har virket for Høyre. Det gjenstår å se om partiet også slipper til i media med det som faktisk skal foregå på landsmøtet i helgen.